06. Slik ble herrebunaden et vitnesbyrd om nordmenns ønske om å reise sørover for å få rikdom, ære og berømmelse




I denne episoden forteller vi om hvorfor skikken med bunad og folkedrakt har levd i flere hundre år. Lytt til opphavet til bunad og folkedrakt som en følge av utfartstangen til nordmenn fra midten av sekstenhundretallet og frem til første halvdel av attenhundretallet.








Dette er årsaken til at skikken med bunad og folkedrakt har levd i flere hundre år

Vi vil gjerne starte med å gjengi hva Bunadsrådet og Folkedraktrådet har skrevet om bunader og folkedrakter:






Veien fra nasjonaldrakter bunad og folkedrakt til bunader, festdrakter og høgtidsdrakter

”Den tidlegaste interessa for folkedrakter fekk ein i Noreg på midten av søttenhundretalet. Ein byrja då å dokumentere draktene i forbindelse med kartlegging av næringsvegane innanfor bondestanden. Folkedraktene gjekk mange stader ut av bruk på midten av attenhundretallet. Men med nasjonalromantikken på attenførtitallet, vart bondekulturen sett på som verdifull, og dermed også draktene deira. Folkedraktene vart ei populær motivkjelde for kunstnarar, og etter kvart uttrykte folk også si nasjonalkjensle ved å bruke desse draktene. Slik vart folkedraktene igjen aktuelle, men i ei anna form og med eit anna innhald.
Frå midten av attenhundretallet fekk dei også nemninga ”nasjonaldrakter”. Klede frå ulike delar av Noreg blei brukt som nasjonaldrakt, men Hardangerdrakta blei spesielt populær. Rundt nittenhundre kom det reaksjonar på dette. Norskdomsrørsla, som ivra for det norske og som var i mot unionen med Sverige, ville gjenskape den gamle bondekulturen som var i ferd med å forsvinne. Dette var noko anna enn romantisk svermeri dei ville føre folkekulturen tilbake til bygdene i forbetra versjon.




Hulda Garborg trakk bunad og folkedrakt inn i politikken

Med Hulda Garborg i spissen blei folkedraktene eit viktig element i den kulturpolitiske kampen. Gamle folkedrakter vart tekne opp igjen, men det vart også laga nye som berre hadde element frå dei gamle folkedraktene i seg. Det er no folkedraktene vert ”bunader”: fest- og høgtidsdrakter som i større eller mindre grad er ei gjenopptaking av lokale folkedrakttradisjonar. Fram til første verdskrig var det gjerne nyleg avlagde plagg som vart tekne i bruk som bunad, eller var bakgrunn for bunadsarbeidet. Dette skulle snart endre seg, og bunadsomgrepet vart brukt om det meste som vart laga. Det er dette som seinare har vore blitt stridens eple i bunad soga: Om bunadane helst skal føre bunad og folkedrakt tradisjonen vidare, eller om ei fritt komponert drakt er like god.

I dag er bunadane fest- og høgtidsplagg for folk over heile landet, som vert verdsett høgt av brukarane, uansett type og opphav.”

Dette er en faksimile fra nettsiden til Bunad og Folkedraktrådet.





Grunnen til at draktskikken med bunad og folkedrakt lever videre

Jeg skal ikke bestride oppfattingen som Bunad og Folkedraktrådet legger til grunn for den spesielle og særegne draktskikk vi i Norge setter så stor pris på. Opphavet til bunad og folkedrakt er en følge av utfartstangen til nordmenn fra midten av sekstenhundretallet frem til første halvdel av attenhundretallet. Dette er et forsøk på å forklare hvorfor denne særegne draktskikken har fortsatt å leve videre i flere hundre år etter at de ulike ”bunadstypene” gikk ut av bruk andre steder i Europa. Ser du nærmere på norske mannsbunader vil du se at denne draktskikken strekker seg over en periode fra midten av sekstenhundretallet og frem til attenåttitallet. Som følge av dette vil jeg se nærmere på et assortert utvalg av norske mannsbunader. Disse har etter min mening sitt opphav i militære og sivile uniformer fra samme periode.